Fotooppgave 1 - Selvportrett

Vi skulle lage en fotoserie på tre bilder med selvportretter av oss selv – uten å vise ansiktet. En veldig spennende oppgave, og man blir nødt til å gjøre litt selvgransking for å finne hvilke sider av seg selv man vil vise frem. Jeg slet i hvert fall en del med å bestemme meg for hva jeg ville gjøre, og var innom mange ideer. I den ideen jeg til sist gikk for, ville jeg prøve å gi et inntrykk av tid også. At det skal se ut som at tiden går og dagene flyter forbi.

Jeg brukte mye tid på å legge til rette. Rydde og arrangere for å prøve å fjerne for forstyrrende elementer, men samtidig fylle bildet med ting som er meningsfulle for meg, og viser ulike sider av min personlighet. Dette skulle virke mer som bakgrunn, og jeg ønsket at man skal kunne se lenge på bildet og stadig oppdage nye ting (som sier noe om meg), og utfordringen blir da å klare å få rene bilder, uten for mye rot. Jeg har prøvd å samle «rotet» i bokhylla. Her kan vi se favorittbøkene mine, som er blitt en del av hvem jeg er. Og Rubiks kubene mine, som var en obsession i lang tid. Tredragen fra indonesia som jeg fikk av mamma og pappa da vi var på bali da jeg var baby. Plantene mine. Surfevanen fra Byron Bay. Og i forgrunnen har jeg plassert bestefars gamle kofferter som vi bruker som hundeseng til hunden min, som ble pent nødt til å stille opp på bildene hun og.

For å få virkningen av tiden som flyter forbi har jeg prøvd å leke med lyset, samtidig som jeg vet at lysbruk har veldig mye å si for fotografi, noe jeg prøvde å utnytte. I det første bildet har jeg brukt naturlig dagslys som kommer inn igjennom takluka over meg. Det var litt tricky siden bildene ble tatt i januar, og det er ikke lenge sola står høyt nok på himmelen til å gi nok lys til et slik bilde. Det neste bildet er tatt i skumringstiden. Det er enda ikke helt mørkt ute, så noe lys hjelper til fra takluka, men det dominerende lyset kommer fra en lampe inne i rommet, som danner et gult og varmt lys. Selv om selvportrettene ikke skal vise ansikt, lyser ansiktet mitt opp her. Men jeg syns det er greit, for det er liksom ikke ansiktet mitt som er poenget i bildet. Jeg har prøvd å skape en stemning, og jeg syns den dominerer og er mer interessant enn fjeset mitt i dette bildet. Det siste bildet er tatt sent på kvelden når det er helt mørkt. Lampen er skrudd av, og den eneste lyskilden er fra telefonen min som jeg bruker for å lyse opp sidene i boken, og som videre reflekteres opp på ansiktet mitt.

Jeg er stort sett fornøyd med bruken av lys i bildene. Jeg syns jeg fikk frem ulike stemninger i bildet, men de hører allikevel sammen og det er en flyt imellom bildene. I tillegg til lyset, blir jeg selv kanskje den største variabelen i bildet, da jeg endrer posisjon fra gang til gang. Sora, hunden min endrer også litt posisjon, fra våkent blikk i kamera, til hvilende blikk på meg, til tilslutt sovende, men hun ligger på samme plass hele tiden.

Det siste bildet er det vanskeligste. Jeg har ikke godt nok kamera til å få god kvalitet på bilder i så dårlig lys. Isoen måtte helt opp, og derfor er bildet kornete og uklart. Dessuten skiller det seg bittelitt i format. Jeg har prøvd å få alle bildene tatt i nøyaktig samme vinkel hver gang, men med tanke på tidsperspektivet og timene som gikk mellom hvert bildet ble tatt (og at kamera ballanserte oppå blyater og viskelær på en veldig uheldig stilt hylle for anledningen) var det vanskelig å få heeelt presis vinkel på alle bildene.

I utgangspunktet var jeg ikke så fornøyd med bildene, da jeg egentlig ønsket å benytte anledningen til å dele noe personlig ved meg selv, og sånn sett virket disse bildene brått ganske intetsigende. Men etter litt selvgransking kom jeg frem til at jeg ikke har noen personlighet (hehehuhuu), så jeg fikk nøye meg med at jeg syns jeg har klart å bruke lyset for å skape stemning.